"Norges mest forhatte mennesker"

- "Det er et besynderlig faktum at Sunnmøringenes talespråk virker til det ytterste opphissende og utfordrende på nordmenn. Det er syngende, messende, drevende, og tales ut av hengende munnviker; det har et islett av noe prylt, sleskt, sytende, en tone av jammer og forurettethet, av tannpine og mugg og fattigdom, som om Sunnmøre bærer heile Norges kors. Som om de, av alle nordmenn, har hatt det vondest. Som om de har norsk monopol på lidelse!
    De er avskyelige, så meget mere som de besidder alle dyder. De har aldri frembragt eller tenkt noe stort; de har aldri frembragt en dikter, en statsmann, en folketaler, en videnskapsmann, en komponist, en oppdagelsesreisende, en oppfinner, ikke engang en skøyteløper; de har aldri frembragt en admiral, ikke en general, ikke en kaptein, ikke engang en menig soldat til å slåss mot svenskene, ja, ikke så mye som en fotballspiller til å spille landskamp mot Sverige.
    Av en eller annen grunn har de overhode ikke oppdaget Sverige, muligens fordi de har heile Norge imellom; de tverrholder på at det er danskene som er fienden, skjønt det ikke har vært en danske å se på norsk jord siden 1814. Sunnmøringene fekter, historisk, i løse luften, de fekter baklengs; denne norske hær av Don Quichoter har aldri gjort noe gjævt, til gjengjeld besitter de alle dyder.
    De er nøysomme, sparsommelige, driftige; de er hederlige, pålitelige, ordholdne, gudfryktige; de er strenge familiemennesker; de henger sammen, som jøder, som erteris; bygger de ikke på de gamle, bygger de på slekta; de er Norges mørke Klan. Aldri har man hørt om en Sunnmøring som har begått underslag, drukket brennevin, deltatt i pardans, bannet, klatret i en lyktestolpe, eller badet naken på en strand. De er uangripelige. De er Norges mest forhatte mennesker".

To folkestammer
- "Sunnmøringene inndeles i to folkestammer, utstammen og innstammen. Utstammen, som lever på øyene, er lyse i leten, avbildes ofte med rød topplue, og ernærer seg energisk ved fiske. De kan ha et muntert og åpent blikk, muligens fordi de aldri har lest i en bok. Om du viser en av utstammen en slik gjenstand, spisser han munnen og plystrer. Så entrer han som et ekorn opp riggen på sin skute, han vil vise deg noe. Der, i utkikkstønna, tar han opp fele og bue og spiller en springdans for deg. Alle i utstammen er fødte musikere. Har han ikke fele, har han trekkspill. Og har han ikke trekkspill, så sitter han i tønna ti meter over dekket og duver langsomt med båten, fra side til side. Han ser uskyldig ut, men du vet hva han gjør: Han sitter der oppe og teller sine penger.
    Innstammen er dystrere, lumskere. De bor i fjord-dalene, under isbreene, i skyggen av de høye fjell. Noen av dem har svart hår og ser ut som tatere, andre har rødt hår og fregner og ser ut som mordere. (Det fins forøvrig en underlig legende om at innstammen skal ha blendende vakre døtre, som de gjemmer i jordhuler; piker så vakre at en mann kan bli bergtatt og miste sin sjel...)
    Ingen vet hva innstammen ernærer seg av. Fele og trekkspill er forbudt. Deriomt har reisende hørt lyden av husorgel. For lukkede dører synger de, - kalde, skjelvende skrik: de synger liksalmen over det nye Norge. For en ting forstår innstammen seg på: De vet hva en bok er. Gir du en av innstammen en bok i hånden, så veier han den, lukter på permen. Du ser det glimter dypt i et øye, blodskutt, han spør:
- "Er ho på dansk?"

Hvor skal vi gjøre av dem?
- "Alene rigger Sunnmøre, avsondret. Det er et stykke utskilt Norge, eller - om man vil - et stykke efterblevent Island. Og der er mange ganger i en Sunnmørings ansikt noe bittert og hjemløst å lese, som om han tenker: "Den gangen for tusen år siden, da de gamle nektet å betale skatt til norskekongen, da de drog over havet, og gjorde landnåm, og grunnla en republikk på Island, hvorfor fulgte jeg ikke med? På Island kunne jeg vært president i dag". I Norge kan en Sunnmøring aldri bli president. En bergenser, en trønder en odøling, hvem som helst, men en Sunnmøring, aldri. I Norge er jeg en attergløyme, en halvkaste, en peria, en latter og et ordspråk for mitt folk.
    Men, vil man si; dette er da fryktelig? Dette er da ikke å holde ut? Disse stakkars menneskene, eller hva de nu er, man må da gjøre noe for dem? Fins der ikke hjertevarme i Norge? Man må da slippe dem inn? De kan da ikke i all evighet bli stående utenfor, i kulden og i mørket, som en norsk utgave av Pigen med Svovelstikkerne? Riktig. Nettopp således har mange gode nordmenn tenkt. Stakkars, har de tenkt. Men, har de tenkt, for nordmennene har også et praktisk syn på tingene: Hvor skal vi gjøre av dem?
    Ikke kan vi plassere Sunnmøringene i industrien og handel, der gjør de rent bord. Ikke kan vi plassere dem i forskning eller diplomatiet, der gjør de skandale; men, det fins noe som heter skolestellet; allmuens barn må innpodes visse nødtørftige kunnskaper: litt regning, litt kristendom, en smule norsk; crambe repetita, som romerne sa; og det er i sannhet en ufyselig jobb, år efter år, å skulle sitte på et kateter og mate skoleunger med evig samme oppvarmede kål; en maratonjobb.
    Men Sunnmøringene later til å ha en viss legning for det, samt en viss interesse for, hva er det de kaller det? - morsmålet; det finnes en fyr på Sunnmøre, hva er det han heter? - han med morsmålet og landsmålet? - Aasen, ja Ivar Aasen, han som har skrevet en grammatikk for bygdedialektene i vest, en ordbok også; pussig fyr, en slags Sunnmøres Moses; sier Noreg istedetfor Norge, og gløsedrage for rakett; faktisk; nå, det er lokale snurrepiperier; en Sunnmøring kan ihvertfall svinge et spanskrør.
    Tro om vi skulle forsøke å by dem jobben som folkeskolelærere? Mon tro om de ville ta til takke med jobb som skolemester?".

Helvetes Sunnmøringer
- "Plutselig, stille, uten at noen har merket det, over natten, har Sunnmøringene erobret Norge! Hva Danmark aldri forsøkte seg på; og Sverige ville ha mislykkes med; det greide Sunnmøre. Sunnmøringene brøt seg ikke inn. De skrævet ikke over Langfjellene; de grov seg heller ikke under; nasjonen hadde gjort seg porøs: De sivet inn i Norge.
    Deres kupp vil, når historien engang skal skrives, bli nevnt som det osmotiske kupp. De begynte med skolestuene; de øket på med lærerværelsene; i tur og orden underla de seg alle folkehøyskoler, alle gymnasier; de steg i gradene, fra skolemester til overlærer til rektor; de steg fra skoleinspektører til skoledirektører til kirkeminister; de steg, fra Norge til Noreg".

Sunnmøringer
Om Sunnmøringer er det sagt at dette folkeslaget er fra det mest matunyttige og smilløse delen av Norges land, der menneskene sliter seg gjennom tilværelsen med sukk og stønn på stadig jakt etter penger, og som ustanselig grunnlegger nye fabrikker og avler talløse etterkommere som i sin tid skal flomme over fedrelandet som skolemestere og andre predikanter i vedvarende misjonering for målsak, avholdssak, venstresak og andre gledesløsheter