Hans Kristiansen Åsegg
(10 oktober 1863 - 19 april 1969)
Til minne

Det burde ikke komme uventet på oss at et menneske dør når det har nådd en alder av 100 år og vel så det. Allikevel stanset osingene opp og stusset litt da flagget ble firt på halv stang ved aldersheimen den 19. april. De hadde lurt på hvor lenge han "Gammel-Hans" ville holde rekorden som Osens, Trøndelags (og Norges?) eldste innbygger. Men så satte den Allmektige punktum for et liv som spenner over en masse betydningsfull historie fra omkring midten av forrige århundre og frem til idag. Spørsmålet er bare om vi har fått tak i og tatt godt nok vare på den viten "Gammel-Hans" satt inne med. Han var som et samlingsmerke for oss, eller et ideal vi så opp til. Han nådde et mål som neppe noen av oss har muligheter for å nå, belastet som vi er av atomalderens og velstandens ødeleggende virkninger. Vi får bare trøste oss med at bygdas eldste idag er ca. 90 år, men heller ikke det er jo så verst. Osens historie kan ikke skrives uten at Hans K. Åseggs livsverk får en bred plass. Han fortjener at vi tar godt vare på hans minne.


En samtale med "Gammel-Hans".

Kanskje mange vil nikke gjenkjennende til hans replikker når jeg her har funnet frem et manuskript som ikke er offentliggjort tidligere. Det er fra den siste lengre samtale jeg hadde med han "Gammel-Hans" på Osen Aldersheim.

Den 10. oktober 1863 ble det født et guttebarn på gården Åsegg i Osen. Gutten fikk navnet Hans, og han er med sine 105 år idag bygdens eldste invåner, og for alt vi vet er han kanskje også den eldste i landet. I tilfelle burde han vel bli et takknemlig intervjuobjekt for både "dampradio" og fjernsyn, for hans erindringer kan hentes fra et uhyre interessant liv. Et lydbåndopptak av en samtale med ham er allerede kopiert i flere eksemplarer i U.S.A., og spredt rundt hos utflyttede sambygdinger i forskjellige stater.

Hans K. Åsegg, eller "Gammel-Hans" som han populært heter, ser på lommeuret sitt da vi kommer inn for å avlegge ham et besøk, og synet er ikke verre enn at han vet hvor viserene befinner seg. Vi regnet ut at han etter å ha lagt bak seg 105 år har levet i 38.325 dager, 919.800 timer, 55.188.000 minutter eller 3.311.280.000 (tre milliarder, 311 millioner, 280 tusen) sekunder.
Minner fra barne- og ungdomstiden dukker helst frem, og vi lar "Gammel-Hans" fortelle løst og fast fra det forrige århundre (1800-tallet):
- Svensken Jonas Sterk, eller Olvass-jämten, rådde i Olvatnet da jeg som liten flyttet dit sammen med mine foreldre. Om hans styrke fortelles det at han rev opp trær med rot da han jaget budne gjester fra Oppland i Flatanger, eller dro lasset selv når hesten ikke ville mer. Olvass-Jämtens største bragd var nok allikevel da han svidde av all skog fra Olvatnet og helt frem til Steinsdalen for å få bedre utsikt og frodigere slått langs Vassdølin. Husa i Olvatnet berga, da skogen ikke gikk helt inntil. Brannen slokna av vestavind og regn i Anfinnlia, ellers hadde vel hele bygda brent. Etter den tid ble det mest lauvskog, men også granskogen kom etterhvert.
- Hva drev du med om vinteren?
- Før jul var det å gå på jakt etter ryper, orrhane, tiur, elg, rev, hare og bjørn. Også på den tid varte elgjakta bare noen få dager og det var bestemt hvor mange dyr som kunne skytes. Det var bra pris på revskinna "ett tak" og attpåtil 2 kroner i skottpremie.
Etter jul var jeg på "fiskja" utenfor Osen, og losjerte i Buarøya, Ramsøya og Skokkeløya. Av høvedsmennene på båten min husker jeg gamle Jakob Strand, Ivar Kalstrand og Martinus Helmarka. Omkring 20. januar begynte fisket og varte til uti april. Jeg kunne ikke reise heim i helgene når det var fisk, nei, da ble det å jobbe til sent lørdag kvell, far. Men jeg var hjemme i Olvatnet med noen ukers mellomrom med ferskfisk som jeg bar i ryggsekk laget av sau- og geiteskinn. Det tok 2-3 timer på ski fra Øvre Åsegg og hjem, og det var stridt mange ganger når vær og føre var dårlig. På tilbaketuren hadde jeg med mat. Såsom kusmør og spekekjøtt av elg eller sau. Kake og pålegg kjøpte vi hos "han Johan på berget" eller hos "han Magnus i Ramsøya".
- Hvor mange husdyr hadde dere i Olvatnet?
- Vi fødde 3-4 kyr og attpåtil mange sauer og geiter. Geitmelka drakk vi og den var god, og når sauer mistet lamma sine drakk vi saumelk også, men den var sterkere. Kornet ble også modent i Olvatnet, vi fikk malt det på Namdalseid og laget graut av mjølet. Vi avlet tilogmed poteter, for det er ikke frostlendt derinne.
- Vi vet du har vært bjørnejeger, men har du spist bjørnekjøtt?
- Ja kar, det var godt som grisekjøtt.

Kanskje sauemelk og bjørnekjøtt er hemmeligheten til et langt liv, tenkte vi, og forlot 105-åringen idet han gikk løs på en tallerken risengrynsgrøt, som nok var en smule hvitere enn byggmelsgrauten i Olvatnet.

Steinsdalen
20de april 1969

Kolbjørn Mårvik