Overtro og gamle tradisjoner

Troen på onde og gode krefter, på illevarslende og formidlende tegn, har helt opp til vår tid vært meislet dypt inn i den norske folkesjela.
    Et eksempel på overtro, var troen på "Ildstegn". I sin bok fra 1856, "Harham, et eksempel fra fiskeridistrikterne", gir folkelivsgransker Eilert Sundt en beskrivelse av allmuens tro på ildstegn. Et "Ildstegn" var, fortalte en bonde til Sundt, et "svævende luftsyn med lys og lue af en skikkelse og størrelse som seilet på en båd". Og som ellers i folketroa, var det Gud som stod bak også dette Ildstegnet.
     Når et "Ildstegn" viste seg på himmelen over en gård, var det varsel om en forsestående brann på denne gården. Men gården kunne likevel reddes. Men da måtte de som så "ildstegnet" skynde seg snarest til gården og fortelle om sitt syn, slik at beboerne kunne komme hurtig sammen til rådslagning og bli enig om hvor mye de skulle gi i gave til fattige. Om de gav nok, var det store muligheter for at den "fortørnede Gud" sparte gården for ildebrann.

"Heller en brand i samvittigheden"
Eilert Sundt, som var utdannet teolog, likte ikke noe særlig denne troa på "Ildstegn", og den oppfatninga at det var Gud som stod bak: "Jeg måtte forundre meg over, hvor disse forestillinger sad fast i folkets sind", skrev Sundt, som mente at "Gud handler anderledes alvorlig med oss mennesker end at give oss åbenbaringer om ildebrand av stuebygninger og stabbur. Heller kaster han en brand i samvittigheden". (..)
    Om Gud fant ut at det var nødvendig med en "utvortes tugtelse, så sender han denne selv og ikke et ildstegn som et bådseil", understreket Sundt, som håpet at det nå "begynder at gå et lys op, at ildstegnet nok er af disse mange indbildningsting, som man først tror på og så synes at se".
    Men "Jeg forstår, at den der fra barnsben av har innsuget denne tro på ildstegn, ikke har så lett at slippe fra den, og jeg siger derfor så: Tror nogen, at Gud har sendt ham dette udvortes varsel til opvækking av syndesøvn, så følge han varslet med god samvittighet således, at han sørger for sin sjel, og så trøstigen lader huset brænde om så Gud vil".

"Drømmenavn"
I sin bok nevner Eilert Sundt også andre eksempel på overtro. Blant andre overtroen på at når en fruktsommelig kvinne drømte om en avdød, så var det varsel om at avdøde "går efter navne". Det betydde at barnet måtte oppkalles etter den avdøde, hvis det skulle gå barnet vel i livet. Om en kvinne drømte om en avdød mannsperson, og hun fikk ei jente, "så må mandsnavnet fordreies til et kvinde-navn, og omvendt".
    I kirkeboka for Haram prestegield på Sunnmøre fant Sundt "mangfoldige slige nydannede og uskjønne navn, som Larine av Lars, Ivrine av Iver osv." Dette "drømme-væsenet synes endog så at have tiltaget i den sidste menneskealder", skrev Sundt, som også kunne fortelle at når en fruktsommelig kvinne drømte om flere avdøde personer, så måtte barnet oppkalles etter samtlige hvis det skulle gå barnet godt. I kirkeboka fant Sundt flere eksempel på slike doble og tredoble "drømmenavn": Jensine Christine Ivrine, Knut Andreas Sæbjøm osv.
    "Man må til visse undre sig over, hvorledes slik drømmetro kan holde sig i vore tider", skrev Sundt, som mente at foreldrene heller burde lytte til legenes og lærernes råd om den beste måten å pleie og oppdra barn på, slik at det kunne gå dem vel i livet. Sundt gjorde seg visse tanker om hvordan denne overtroa hadde oppstått. Kanskje det er "en levning fra den tid, da man brugde at opkalde helgener?".

Heksene skremte og plaget folk
Gjennom tidene har spesielt de kristne høytidene vært forbundet med mange rare tradisjoner, skikker og oppfatninger. Trøste og bære! Påskemorgen var sola så glad over Jesu oppstandelse at den danset av lykke. Skjærtorsdag måtte man ikke hugge med øks, for tråkket man på sponet ble man halt for resten av livet. Langfredag var det vanlig å piske hverandre for å lide sammen med Jesus.
    Og i påska hadde heksene større evne enn ellers til å drive med djevelskap. Helt forferdelige var de. De skremte og plaget folk så det var en gru. Allerede tidlig i påska satte heksene i gang. De plaget folk på alle mulige måter. De tyvmelket kuene til bøndene, stjal mat fra stabburet og bråkte og herjet som aldri før. For å hindre heksene i å stelle i stand bråk og uhygge i påska, var øvrigheta pålagt å passe ekstra godt på dem. Men det var ingen lett sak. For i påska fløy nemlig heksene usynlig gjennom luften. De føk opp og ned i pipene til folk, forbi kirketårn og over de høyeste tretopper. Øvrigheta hadde det ikke greit!
    Påskeonsdag og Skjærtorsdag var det mulig å "ringe ned" heksene med kirkeklokkene. De som falt ned omskapte seg til griser eller geiter. Klarte man å skade disse "dyra", ved for eksempel å hugge dem i foten, var det en enkel sak å finne de kvinnene i bygda som hadde blit skadet slik når de var i dyreham.

Palmesøndag
begynte folk så smått å forberede seg til påske. En vanlig skikk var at ingen skulle gå ut denne dagen, utenom til kirke. Og gjester tok man ikke imot. På palmesøndag hadde folk med seg kvister til kirke for å få dem innviet. Denne dagen kunne man få vite hvilket vær det ble om sommeren. Regnet det, ble det en våt sommer.
    Men var dagen klar så lenge at de rakk å sale en hest, så ville det likevel bli en fin sommer. Blåmandag er mandagen før påske blitt kalt. Da gikk det helst i sort, sorte klær og sort alterduk. Påsketirsdagen ble kalt hvitetirsdag. Da spiste de hvitmat, melkemat, i form av mager suppe og grøt.
    Påskeonsdag ble feiret med omtrent de samme skikkene som askeonsdag (onsdag etter fastelavenssøndag). Prestene drysset aske fra fjoråret i kirka. Menigmann gikk litt lenger og blandet aske i brøddeigen og i grøten. Også suppen ble krydret med aske. Maten skulle ellers være enkel. Kjøtt måtte de ikke en gang tenke på om de ville ha lykke med buskapen til sommeren. I Norge forsvant denne "asketradisjonen" på 1800-tallet.

Skjærtorsdag måtte ingen gjøre husarbeid,
for alt som stakk, økte Jesu pine. Spinne måtte de heller ikke, for tauet som Jesus var bundet med, var laget denne dagen.  Hugge med øks var også en vederstyggelighet, for Jesu kors var tilhugget skjærtorsdag. "Skjærtorsdag maa ey hugges med øxe, thi flyr sponet over fææet, eller fææet træder derpaa, bliver det sygt og altid halt".
    Lufta hadde en rensende evne på skjærtorsdag. Derfor bar man de syke ut i frisk luft. Tok de ut seng og sengklær, så slapp de møll det året. Ja, om det så var lus, så skydde de sengklær som hadde fått skjærtorsdagsluft i seg. Hvis det første man så denne dagen, var en katt, ble man lat. Men så man en hest, ble man sterk som en. Ei kråke var tegn på at man fikk lus. Og så man ei ku, ville man oppføre seg "toskut".

Langfredag var den mest spesielle dagen i påska
Da skulle man lide sammen med Jesus. En måte å gjøre det på, var å putte sand i skoene, og gå til blodspruten stod. Å piske hverandre var også vanlig. Skulle det gjøres skikkelig og forsvarlig, måtte man la seg piske til man hadde blåstriper over heile ryggen. Dette kaltes "å gi hverandre langfredag". Det var, mente folk, viktig "å kjenne Frelserens lidelse".
    På langfredag ble det mange steder overhodet ikke laget i stand mat. Det eneste huslyden fikk servert, var noen malte korn med lange spirebusker, som husmoren hadde gravd ned i ildstedet dagen i forveien. Næringsrikt. Men uspiselig. Andre steder fastet de til langt ut på ettermiddagen. Når de først spiste, var det helst saltsild, blodpølse og risgrøt. Tørsten av saltsilda minnet om Frelserens pine, blodpølse og ris om korsfestelse og pisking.
    En tradisjon var det også å slite hardt og utføre arbeide som var ubehagelig. Ikke alle prester så med blide øyne på at folk arbeidet denne dagen. "Dere skal holde hviledagen hellig", minnet prestene folk om. Men det tok lang tid før bøndene godtok langfredag som helligdag. Arbeidet var deres måte å vise verdighet på. De som stod først opp på langfredag, brukte
å ta sopelimen, og banke de som lå. Å rise folk på senga denne morgenen kaltes "Langfredags-skjerpa".

"Langfredagssyndebot"
En annen tradisjon som kaltes "Langfredagssyndebot", gikk ut på at kvinnene skulle vaske hodet sitt i iskaldt vann, og etterpå kjemme seg med en kam som reiv sterkt. Enda verre var det for en kvinne som hadde fått barn utenfor ekteskapet. Hun skulle, etter den pinefulle kjemminga, ta "riskronen" på hodet sitt og med barnet på armen gå tre ganger rundt gården. Etter det måtte hun samle fór til dyra og mate dem. De som ikke lot seg selvpine på Langfredag, eller som av en eller annen grunn ikke gikk til kirke, måtte på fastende hjerte langlese fra "Gudelige skrifter".
    De startet klokka ti og leste i ett renn til klokka to om ettermiddagen. "Først var det lidingssoga, så var det ei av disse utrøytelige lange predikene, deretter mange kapittel av Johan Arndt, og så song dei salmar til dette att". Heller ikke barna fikk mat før langfredagslesninga var ferdig: "Me borni var so svoltne at det gol i oss", fortalte en kar som hadde opplevd dette som barn: "Mamma snitta til oss mat av og til i kjøken. Ho var ikkje so striks som han pappa. Men det drog oss ikkje noko".

Påskeaften
forberedte folk seg til den glade tid som skulle komme. Det skulle vaskes og skures både høyt og lavt. Og såkorn og mat varer ble velsignet etter alle kunstens regler. Det var best å holde seg hjemme påskeaften. Jesus var død og onde makter regjerte verden. For å verne seg mot disse kreftene, malte folk kors over døren. Da var de trygge. Kors var nemlig noe de onde fryktet, og de turde ikke nærme seg et sted som hadde dette merket.
    Denne dagen sendte de "påskebrev" til hverandre. Brevet inneholdt som regel ei tegning av ei heks på full fart til Blokksberg eller et annet høvelig fjell. Feiring av påskedag startet grytidlig. Før sola sto opp, drog de til fjells. Når sola rann kunne de se den danse av glede over Kristi oppstandelse. Lykkelig var den som fikk se sola danse. Hell og fremgang var sikret for resten av livet. Så godt kunne det gå enkelte at de endte som prest eller prestefrue!

Alle peispiper måtte feies påskedag,
for å renses etter heksenes ville ferd tidligere i uka. Ingen turde å koke mat før dette var gjort. Og så brente de ni forskjellige vedsorter, krutt og svovel, for å se hvor røyken bar hen. Drev den mot kirkegården, kom døden snart som gjest.
    Påskedag var det vanlig at kåte, giftesjuke bondejenter tok med seg ett egg når de reiste til kirke: "Dei bar det under kleda innåt nakne skinnet på brystet. Etter gudstjenesten gav dei egget til den guten dei elska, og sume gongar fikk guten lov til å ta egget sjøl". 2. Påskedag var påskehøytiden over. Da slo folk seg løs og festet med mat og drikke, lek og dans. En vanlig skikk i de fleste bygdene var at buskapen ble sluppet på beite denne dagen.