Sivert Opdahl
(4 Oktober 1855 - 5 April 1955)

Han var født 4/10 1855 på Åsegg i Steinsdalen, og fulgte foreldra sine, Jakob Sivertsen Aasæg og Ingeborg Olsdtr. Lefstad, til Vengstad på Eidet, 16 år gammel. Faren hadde i 1871 solgt Åsegg og kjøpt en av Vengstad-gårdene. Sivert kom noe snart i tjeneste hos Paul Landsem på Lingen. Paul var sønn på Landsem i Malm. Han var g.m. Gurina Kristoffersdtr. Røsæg. Før de kom til Lingen hadde de hatt plassen Reinvollen under Landsem. Paul var en altmuligmann, smed, tømmermann og snekker, ja, finsnekker til og med, og positivmaker. Hos Paul lærte Sivert seg m.a. å bli sjølhjølpen i smia.

Sivert ble kjent med Paul og Gurines eldste datter, Anna, og de gifta seg 6/9 1877. Sivert var 22 og Anna 21 år gamle. Paul hadde da solgt Lingen til Siverts far, og kjøpte øystre Oppdal i Solberg sogn, og de nygifte fulgte med dit. De fikk snart ta over gården. Paul og Gurina fløtta tilbake til Reinvollen, og i 1873 fór de til Amerika, der de hadde to av døtrene sine.

Sivert og Anna ble ikke mange år på Oppdal. Allerede i 1882 solgte de gården og fløtta til Steinkjer, der Sivert tok til som kjører og vognmann.

På Oppdal ble deres eldste sønn, Kristofer, født i 1878. Sivert kalla seg Sivert Vengstad før han kom til Oppdal, men som vanlig var i den tid, tok han namn etter den første gården han åtte, og bar seinere namnet Sivert Opdahl. Sønnen Kristofer, som ble en av de mest kjente forfattere som nytta nynorsk, norska opp namnet til Uppdal.

Det var tronge tider, og den som skulle greie seg som bonde måtte konsentrere seg om yrket i slit og forsaking. Dette låg ikke for Sivert, som hadde eventyrlyst og utferdstrong i seg. Han var en framifrå hestkar, og hesthandel ga spenning og høve til ferder og sammentreff med folk fra alle kanter. Vognmannsyrket var meire naturlig for han enn arbeidet med gården.

Han var 18 år gammel første gongen han var med Paul Landsem til Levangsmartnan. Der var det fullt av jamten som hadde med seg hester, hestsko, spiker m.v. som de bytta i sild, fisk, tyvarer o.l., og der møtte hesthandlere og andre forretningsmenn. Det var stort liv på martnan, fortalte han. Der var brennvinsutsalg og lett å få tak i skjenk.

Sivert tok snart til å handle hester for eiga rekning. Første gong han handla hest, reiste han til Åfjord og kjøpte to mærrer. Det var to gilde, vakre dyr, 5-6 år gamle, som han betalte 100 kr. stykker for. Dette var om hausten. Han reiste på marsimartnan med dem, men fikk ikke salg på meire enn den eine, og den fikk han 100 kr. for. Men han gjorde bedre handler seinere.

Året etter kjøpte han ei fin 12-års mærr i Grong. Han tok den med til Trondhjem, og der møtte han straks to som var interessert i å kjøpe, men de ville ha garanti for alderen. Den var han ikke så sikker på, men de kunne da sjå at mærra var i rett år! Den eine ville gi god pris om Sivert kunne gi dyrlægeattest for at mærra ikke var over en viss alder. De fikk tak i dyrlæge, og han skreiv ut attest for at mærra var 7-8 år. Da ble det handel, og Sivert var uten ansvar for at den var 12 år!

En gong var han sammen med Ola Hjelltrøen o.fl. på Levangsmartnan. Ola hadde kjøpt ei fin mærr av en svenske. Den sto på stallen med greiet på, men det var berre fark. De skule ha skyss hos Ola heim, og de var 6 mann på langslean. Ola Ås fra Eidet skulle kjøre, og han var en god hestkar. Men straks de la i veg tok mærra ut. Ho slo og pessa så Ola blei heilt gjennomblaut, og renska seg fra slean. De måtte bli over til neste dag, fortalte Sivert, og Ola Hjelltrøa kjøpte seg en gammelhest så han kom seg heim. Svensk-mærra tok han i leitaumen. Da han skulle prøve å kjøre med den dagen etter, kunne han ikke få greiet på. Han fikk folk til å hjelpe seg, men like uråd var det. Da kom han til Sivert, og ville ha han til å kjøpe merra. Den er ikke til anna enn slakt, sa Ola, og Sivert skulle få den for slaktpris. Ja, Sivert kjøpte, og etter mange bataljer og mye strev, fikk han temt dyret. 3 veker seinere solgte han den til Edvard Reitan på Eidet, en kjent hesthandler. Han solgte til Ola Høyfætten, som hadde den i mange år, og ol mange gilde hester unna henne. Mærra hadde fare heile Sverige fra mann til mann - og svenskene hadde klipt litt av begge ørene, så de skulle kjenne den igjen, om noen prøvde å selge den tilbake til Sverige.

Sivert var i sine beste år da han fløtta til Steinkjer. Aldri nervøs, det var større moro dess verre det var. Samme året han fløtta, kom han til Trondheim en tur, og ble der tilsnakka av en ukjent mann, som likevel kjente igjen Sivert. Mannen fortalte at han hadde en stor, pen 4-åring som var umulig å kjøre med. Han hadde streva med å få hesten temt fra den var 2-åring, hadde hatt hjelp hos fleire, men fikk ikke skikk på den. Du skal få hesten for slaktpris om du vil bytte den av meg, sa mannen. Det var en kraftig og pen hest, 10 ½ kvart stor, feit og fin. "Kain æ kjør' heim me åm?" sa Sivert. "Aldri i verden!" Likevel ble det så de bytta. Sivert fikk med seg 4 mann til hjelp. De leidde hesten og drog karjolen ut på Lamo'n, og da de hadde streva i 2 timer hadde de fått den for karjolen. De andre holdt hesten med Sivert kom seg i karjolsetet, og da Sivert sa: "Slepp!", bar det i veg. Hesten tok ut i strakt gallopp, bakke opp og bakke ned. Folk som var på vegen, sprang langt unna. Slik gikk det til de kom til Levanger, da sette han hesten mot en vegg, og stoppa den med det, og fikk folk til å hjelpe til å spenne ifra. Kvilte en halv time, og med fleire manns hjelp ble hesten satt for karjolen på nytt, og så gikk det atter i strakt gallopp til de kom til Vist, men da slo hesten om i trav. Han fikk ikke stoppa den på Steinkjer heller på annen måte enn med å sette den mot stallveggen. De hadde brukt 8 timer på turen fra Trondheim.

Da 2 dager var gått, kom Kristofer Moe fra Grong og ville ha skyss til Namsos - han hadde vært i Østersund med krøtterdrift. Sivert tok nyhesten. Den var litt vanskelig å få for, men det gikk. Hesten tok ikke ut, men gikk i trav. Da de kom til sprova bytta de plass, og Moe fikk taumene. Det gikk i pent trav heilt til de kom til Spillum der de kvilte. Sivert satte for hesten åleine, da han skulle på heimtur, og den sprang stødig som en gammelhest til de kom til Steinkjer.

Sivert brukte hesten til all slags kjøring, og om hausten ble den visst under remontering på Levanger - og gikk med glans. Den ble solgt til Petter Røkke, og var tjenstehest i mange år. - En særdeles god hest. Det som berga under temminga var at den aldri slo.

Anna døde noe snart etter de hadde fløtta til Steinkjer, berre 29 år gammel, og 4 barn ble morlaus. 3 år etter gifta Sivert seg på nytt - med Marta Mikalsdtr. Oksås fra Sparbu. I dette ekteskapet ble det 10 barn. Et av dem, Therese, ble mor til den kjente maleren Jakob Weidemann.

Da Sivert var 55 år gammel reiste han til Amerika (1910), og hadde ømse slag arbeid der. Da 7 år var gått, kom han tilbake til Steinkjer og tok til med kjøring og hestehandel på nytt, og var på farten og i arbeid både tidlig og seint. Han hadde ei bjønn-helse. 98 år gammel ble han hardt syk av lungebetennelse, og lægen sa en kveld han såg til han at han levde ikke til morgonen. Lægen hadde ikke før sagt dette før Sivert slo opp auene og ba om kaffe. Sterk, svart, god kaffe. "Det må han ikke få, han tåler det ikke", sa lægen. "Einten æ døyr klokka 5 eller klokka 7 kjem ut på eitt", sa Sivert, og kaffe fikk han slik han ville. Dagen etter var han oppe av senga. Men på lag 2 år etter ble denne sykdommen likevel banen hans. (5/4 1955).

Sivert var midels stor, men uvanleg spenstig og kraftig. Enno i 80-årsalderen kunne han hoppe opp i bikkvogna over bakfjøla.........

Jakob Weidemann vokste opp hos besteforeldra i Steinkjer og dette satte et sterkt preg på livet og kunsten til Jakob. Han sier selv: "Fra bestefar kom aldri et vondt ord, alltid en unnskyldning". Og når Jakob plukket bladene av bestemors potteplanter, sa Sivert: "Guten må da ha no' å hoill på me'!".

I 1964 fikk Jakob Weidemann oppgaven med utsmykning av nykirka i heimbyen Steinkjer og om dette sier han: "Altertavlen er viet bestefar (Sivert). Jeg malte jule-evangeliet på grunn av ham". Fargene og lyset i blomsterengene fyller lerretene i Weidemanns malerier, de lyse klangene fra barneårene på Steinkjer er fylt av bestefaren, og han tilføyer: "Det blir vakrere og vakrere. Gjennom hele livet har jeg gått ut fra hans verdigrunnlag". Dette er en fin attest fra en berømt kunstner til sin bestefar.