Lover og straffer i gamle Norge

Fra 1500- til 1700-tallet var norske lover og straffer ikke bare umenneskelig strenge mot "trollfolk". Myndigheten reagerte ytterst knallhardt også mot alle former for "vanlige" lovbrudd. Bare i perioden 1600-1660 blir det antatt at omkring 2500 dødsdommer ble avsagt i Norge, eller over 40 i snitt hvert år. Det er ikke grunn til å tro at særlig mange av de dødsdømte ble benådet.

Både i Danmark-Norge og i Sverige ble det fra ca 1530 og frem til midten av 1600-tallet utgitt et stort antall enkeltlover og lovsamlinger. Etter reformasjonen fra 1537 oveførte myndighetene i protestantiske land ansvaret for så godt som all straffeforfølgelse til det verdslige rettsapparatet.
    Etter at den katolske kirkes rettsregler (kanonisk rett) opphørte å ha gyldighet, ble Bibelen brukt som kilde for de nye straffelovene. Spesielt de 10 bud og Mosebøkenes bestemmelser (Mosaisk rett) samt luthersk-evangelisk teologi, ble retningsgivende for utformingen av nye straffelover. Nesten hver eneste lov fra denne tiden er et eksempel på dette. Bibelen var i mange tilfeller også kilde for straffeutmåling, blant annet i trolldoms- og mordsaker. Mosaisk rett ble tatt i bruk i alle protestantiske land i Nord-Europa.

I Sverige ble Moselovens straffebestemmelser
trykt som tillegg til den svenske landsloven og autorisert som svensk straffelov. De nye lovene ble til i hovedsak i perioden fra ca 1560 til 1660. Som oftest tok de sikte på å forebygge samfunnsproblemer som oppstod eller tiltok på denne tiden. Lovene hadde to åpenbare siktemål. De hadde til hensikt å virke som middel i kampen mot vold, uorden og oppløsningstendenser. Samtidig ble loven brukt som middel til å gjennomføre den evangelisk-lutherske trosform på alle plan i samfunnet. De nye lovene hadde altså som siktemål at både jordnære og guddommelige interesser skulle ivaretas. Streng justis skulle føre til at ro og orden ble opprettholdt, samtidig som et syndefritt folk, ifølge presteskapet, ville være til Guds velbehag og medføre lykkelige tider for land og folk. For kongen var det store fordeler med en slik strafferettspolitikk. Det ble derfor innskjerpet ovenfor lokale embeds- og tjenestemenn at de ville bli straffet om de forsømte å oppspore de forbrytere loven rettet seg imot.

    Fra ca 1560 til 1687 kom det en rekke lovbestemmelser som tok sikte på å forbedre moral og kristelighet. Mange av lovene var rettet mot fyll og banning og mot arbeid på helligdager og bededager. De som arbeidet på slike dager kunne fra 1623 bli bøtelagt. I 1629 ble presteskapet i Danmark-Norge pålagt et særlig ansvar for kontroll med moralen i lokalsamfunnet. Kongen mente at tidligere lovbestemmelser ikke hadde ført til bedring av moralen hos folk.
    I den såkalte "helligdagslovgivningen" fantes bestemmelser mot banning og gudsbespottelse. I militærlovene ble banning forbudt i 1561. I krigsartiklene av 1596 ble det bestemt at de som drev med unyttig sverging og banning skulle straffes strengt, til "exempel" for andre.

    I 1629 ble det opprettet gapestokker i byene, spesielt til bruk for personer som bannet og svor. I Norsk Lov av 1687 ble tidligere lovbestemmelser om banning og gudsbespottelse ytterligere skjerpet. Gapestokken fikk generell gyldighet i byene, mens innbyggerne på landsbygda skulle settes i fengsel på vann og brød noen dager. Ved alvorlige tilfeller av bespottelse av "Gud, hans hellige navn, ord og sacramenter" skullle man skjære tungen ut på den skyldige, dernest skulle hans hode slås av og sammen med tungen settes på en stake.

Foreldre som unnlot å døpe barna
sine, var henfallen til straff. Det samme gjaldt voksne mennesker som holdt seg borte fra nattverden i mer enn ett år. Sammen med to lagmenn hadde presten rett til å gripe inn ovenfor alle slags synder, fra forsømt kirkegang, krangel mellom ektefolk, ødselhet, banning, løsaktighet og drukkenskap. Loven gav prestene følgende straffemidler: 1. Refsing i medhjelpernes påhør. 2. Pengebot. 3. Utestenging fra nattverden. 4. Offentlig skriftemål. 5. Bannlysing.

Alle mennesker pliktet å sky bannlyste personer
som spedalske. Bannlysningen kunne oppheves hvis synderen forbedret seg. Gjorde hun eller han ikke det, skulle vedkommende etter ett år forvises fra landet. Den verdslige øvrighet hadde adgang til å støtte presten ved å utmåle småstraffer uten å gå rettens vei. Småbarn, som lekte på kirkegården under gudstjenesten, skulle for eksempel gis ris. Ungdommer som gjorde det samme, skulle straffes med gapestokk. Disse lovene ble stort sett brukt mot småkårsfolk. Ovenfor bøndene opptrådte prest og fogd varsomt.
    Det ble også innført lover mot utøvere av andre religioner enn den luthersk-evangeliske tro. Det var et resuitat av en vilje hos kirken og staten til å gjennomføre et bestemt religion- og moralsyn på en konsekvent måte. Det ble blant annet vedtatt bestemmelser som forbød katolikker å bosette seg i Norge. Lovbudet ble innskjerpet etter at flere prester i Norge var blitt dømt som tilhengere av katolisismen i 1613. Folket var flere ganger på 1500-tallet blitt manet til rettroenhet.
    I den norske kirkeloven av 1607 ble det forbudt for prestene å benytte seg av "løgnaktige" beretninger om helgener i prekenen. Slikt var ikke til annen nytte enn å føre "enfoldige Folk udi Vildfarelse og Vantroe". Helgenbilder skulle fjernes fra alle kirker, for alle visste "at saadant er intet andet end Afguderi".

Forbudene mot utøvelse av den kaatolske religion,
ble gjentatt i flere lovbestemmelser på 1600-tallet, og ble tatt inn i Norsk Lov i 1687. Her heter det at munker, jesuitter og "slike papistiske geistlige Personer maae, under deres Livs Fortabelse ikke her i Kongens Riger og Lande lade sig finde, eller oppholde".
    I løpet av de 150 årene fra 1537 ti1 1687 ble det i Norge vedtatt flere bestemmelser mot utenomekteskapelig seksual omgang enn mot noe annen kriminalisert handling. Mange av de nye lovene rettet seg spesielt mot løsaktighet og prostitusjon som var et stort problem i mange byer.
    I et brev fra Fredrik 2 i 1573 krevde kongen at personer som levde i slik synd, skulle oppspores og straffes. Året etter vendte kongen seg med harme mot forholdene i Helsingør, som var "Gud aldmechtigste til fortørnelse". Det ble da bestemt at løse kvinner skulle oppspores, "kakstrykes" og forvises. Ved gjentagelse skulle ørene skjæres av dem. Tredje gang slike løse kvinner ble grepet, skulle de stappes i en sekk og druknes. Allerede dagen etter dette vedtaket, gikk det ut et nytt brev til borgermester i Helsingør, der det ble fastsatt dødsstraff for 2. gangs pågripelse. I 1582 ble det befalt at alle horene i København skulle forvises fra byen.

Voldtekt ble som oftest straffet med døden
Men en lov fra 1582 gjorde det mulig for gjerningsmannen å slippe fra det med livet om han giftet seg med den krenkende part eller gav henne penger og gods til erstatning for tapt ære. Ved annen gangs voldtekt skulle gjerningsmannen "etter Guds og naturens lov straffes på livet". Straffen for hor, mellom personer gift på hver sin kant, ble skjerpet allerede i 1537. Mannen skulle halshugges og kvinnen druknes.
    To år seinere ble denne loven forandret. Straffen ble nå gradert slik at l. gangs hor skulle straffes på ytterste formue.
2. gangs hor med "formuesstraff" og forvisning. Ved 3. gangs hor skulle loven av 1537 benyttes. Mannen skulle halshugges og kvinnen skulle stappes i en sekk og druknes. Denne lovbestemmelsen ble gjentatt i 1558 og seinere i Norsk Lov av 1687.
    I en lovbestemmelse for Norge, utstedt i Bergen i 1565, skulle mann og kvinne som hadde bedrevet hor gjøre opp for seg ved å skrifte for presten og betale soningspenger bestemt av fogden. Løse og fattige kvinner som ikke kunne betale soningspenger, skulle først stå naken i kirkedøra og skrifte, og deretter forvises fra hjemstedet. Straffen for gifte menn som lå med ugifte kvinner skulle, ifølge den såkalte "Gårdsretten", straffes med døden. Men dette gjaldt ikke i Norge.

I ekteskapsloven av 1582
ble det vist til at menn stundom krenket jomfruer gjentatte ganger. I slike tilfeller skulle gjerningsmannen enten henrettes eller dømmes til streng straff, "til exempel och forskreckelse" for andre. Denne bestemmelsen ble seinere gjentatt i 1617, og seinere inntatt i Norsk Lov.
    Utover på 1600-tallet ble straffen strengere for seksual omgang, dengang kalt "leiermål", mellom ugifte personer. I 1616
sendte kong Kristian 4 ut et mandat til Trondhjem stift, der lansøvrigheten ble bedt om å spore opp og straffe ugifte personer som begikk leiermål med bøter. Allerede året etter ble "leiermålproblemet" tatt opp i sin fulle bredde, i lov av 12. oktober 1617. Eldre bøtebestemmelser hadde ikke vært strenge nok og dommene hadde blitt for milde i disse sakene. Den nye loven slo fast at et par som hadde begått leiermål og ikke ville gifte seg, skulle betale store bøter, han 12 riskdaler og hun 6 riksdaler.
    I begynnelsen av 1600-tallet ble det vedtatt mange og harde straffebestemmelser mot leiermål mellom beslektede personer. Ekteskapsloven forutsatte dødsstraff for leiermål mellom nære slektninger, men loven manglet en nøyaktig beskrivelse av hvilke slektsforbindelse som skulle defineres som blodskam. "Blodskamsproblemet" ble løst i en lovtekst av 1637, der det ble gitt detaljerte opplysninger om ethvert tenkelig slektsforhold som måtte antas å samsvare med Bibelens ord mot seksual samkvem mellom mennesker som var beslektet i rett opp- og nedadstigende linje og i første og andre sidelinje. Personer som ble rammet av loven "skulle straffes på deres liv og miste halsen".
    På 1600-tallet ble det også vedtatt lover som medførte at de som ble funnet skyldig i leiermål med slektninger i 2. og 3. ledd, kunne idømmes formuestraff og forvisning til arbeid i to-tre år på bergverk eller fiskevær i Norge.

Hensikten med arbeidsstraff i sedelighetssaker
var å få dekket behovet for arbeidskraft i norske bergverk og i fiskeværene nordpå. Seksual omgang med dyr ble straffet med døden. I årene 1751-78 ble det henrettet 151 mennesker i Sverige for denne atferd. De fleste var ensomme tjenestegutter i 17-20-årsalderen, som var mye sammen med dyr.
    Slike henrettelser var hyppig også i Norge. Våren 1755 ble en mann i Nordland kvalt og brent for "omgjengelse imot naturen med ei hoppe". Høsten 1757 ble en sørlending avstraffet på samme måte for "omgjengelse imot naturen med en ku". Myndighetenes interesse for å opprettholde ro og orden resulterte på 1500-1600-tallet i en lang rekke bestemmelser mot tjuveri, drukkenskap og løsgjengeri. Tyver ble hardt straffet, men nøden fristet mange fattigfolk til å sjele. Loven tok sikte på å skremme dem fra å gjøre det. Selv småtyver ble på 1500-tallet dømt til døden og henrettet.
    I følge eldre norske lover kunne ikke dødsstraff brukes før ved annen gangs grovt tyveri og tredje gangs mindre tyveri. Den danske lovgivning, fra midten av 1500-tallet, foreskrev dødsstraff for første gangs grovt tyveri. Men kongen reagerte mot dette og ba lensøvigheten vurdere om tyvene kunne nyttes til tvangsarbeid. Loven av 1687 og 1690 beholdt dødsstraff for grovt tyveri, men differensierte straffen for mindre tyveri. Første gang skulle tyven piskes. Annen gang piskes og brennemerkes på ryggen. Tredje gang brennemerkes på pannen, og fjerde gang brennmærkes pannen og sendes i jern til tvangsarbeid på livstid. I militærlovgivningen ble det fastsatt særlig strenge straffer for fyll i tjeneste.
    Slike bestemmelser ble gjentatt flere ganger på 1500- og 1600-tallet. Den som kom full på vakt eller begynte å sloss i fylla, risikerte dødsstraff. Moselovene ble lagt til grunn for den nye straffeloven.

Løsgjengeri
var et annet økende samfunnsproblem som myndighetene forsøkte å redusere. I en lovbesbemmelse fra 1558 blir det opplyst at kongen var kjent med at arbeidsføre menn drog omkring i Norge uten, å ha fast bosted og uten å ta seg fast arbeid. Det ble slått fast i lovs form at arbeidsføre som bare drev med tigging, skulle fanges og settes i arbeid. Arbeidsuføre skulle derimot få et tiggerbevis og lov til å tigge. I 1573 og 1574 innskjerpet kongen øvighetens plikt til å gripe inn mot tiggere og landstrykere.
    De begikk lovbrudd og var til stor byrde i samfunnet "Gud til fortørnelse og våre undersotte til besvær og skade". I 1587 ble avstraffelse av tiggere og landstrykere ytterligere innskjerpet. Det ble påstått at tigging tiltok fordi de lokale embetsmennene ikke avsa strenge nok straffer. I 1591 ble lensherrer, fogder og prester pålagt å sørge for å få fengslet personer som drog "Landene igjennem med Ørkesløshed Og Ulempe". I 1599 ble det bestemt at landstrykere skulle dømmes til straffearbeid på København slott eller på festningene. Årsaken til nødvendigheten av de strenge straffene ble, i et brev av 1602, begrunnet med at "alle vegne her udi landet skal findes en hel hob løsgengere, som omstrippe och omløbe fra et sted til det andet och blant vorre undersotter bedrifve stuor motvillighed och bedrageri".
    I 1657 skrev kongen til lensøvigheten at de to ganger hvert år skulle foreta "inqvistition" eller undersøkelser mot alle som ikke hadde fast arbeid. De som ikke kunne dokumentere å tilhørte den lokale menighet, skulle straks pågripes og sendes på tvangsarbeid eller straffes "udi husbondens jern".

For å bedre kontrollen med innbyggerne,
skulle presten skrive ut attest på latin til alle sognebarn. Dette dokumentet fikk passfunksjon. I lovbestemmelser av 1673 og 1684 ble det påbudt at unge mennesker skulle skaffe seg fast arbeid eller få seg en jordplass (husmannsplass), om de ikke skulle være henfallen til straff. Mens den tidligere lovgiving om drap for det meste rettet seg mot menn, ble det i 1606 iverksatt en ny lovgivning mot "barnemord", som nesten utelukket kom til å ramme kvinner.
    Kvinner som var kommet i skade for å "ligge sine barn ihjel, var tidligere blitt pålagt skriftemål. Denne straffen ble nå endret radikalt. Ved første gangs forseelse ble straffen satt til offentlig skrifte og bot til de fattige. Ved gjentagelse skulle kvinnen fengsles og halshugges. (Man kan undres på hvor mange uskyldige kvinner som ble henrettet på grunn av krybbedød?).
    I 1635 ble det innskjerpet at de kvinner som forsømte den foreskrevne fremgangsmåte med fødselsvitner og melding om fødsel og barseldød, skulle dømmes på lik linje med de som tok livet av fosteret med vilje. I 1641 ble det bestemt at barnelik skulle kontrolleres før de ble gravlagt. I 1647 ble det vedtatt strenge straffer for kvinner som la fra seg sitt uønskede barn.
    Den som la det fra seg i skog og mark, "på ville vei", skulle anklages på lik linje med drapsmenn. De som la det fra seg i annen manns hus, skulle straffes med pisking. De som la det fra seg på allfarvei, skulle piskes og brennemerkes på kinnet. I 1606 ble drukkenskap hos løsaktige kvinner antatt å være årsak til mange barnemord. Fysiske overgrep mennesker imellom, "slagsmål, hugg, sår og slag", medførte bøter. Man kunne også bli fengslet for dette. I en lovbestemmelse av 1639 beskrives slagsmål som en av de "enormiteter" som foregikk i lokalsamfunnet.